Ingrid Røger
Jeg vet når naboen min legger seg og hvilke timer av døgnet dette bygget vibrerer mest. Jeg kjenner den ene timen når alt er helt stille, og jeg holder pusten for å ikke bryte den. Hvert støvkorn i lufta kjenner jeg, og hvilke kroker de uønskede gjemmer seg i. Jeg vet hvor i gangen det knirker når man tråkker og nøyaktig hvordan klangen fra dører som smeller igjen endrer seg fra etasje til etasje.
Jeg kjenner dette bygget bedre enn noen andre. Jeg vet hvem som er nye og hvem som snart forsvinner, og jeg vet akkurat når noe her ikke er som det skal være. Jeg vet hva som gjemmer seg bak veggene i dette rommet. Jeg har lyttet og kjent, og kan definere hver eneste kant.
Byggets dirring er en del av min egen hjerterytme.
Jeg vet hvor på veggen de første solstrålene treffer. Jeg vet hvor de siste langsomt forsvinner. Den evige summingen river hver dag ut av grepet mitt. Uten at jeg rekker å la meg rive med.
hver eneste mulighet i verden til å kontakte deg, om enn bare for å si
hei
nå når du er død, er du for første gang levende
